Hei!
tusen takk for denne siden, jeg ante ikke at det fantes noe som het dyskalkuli…og jeg må si jeg ble lettet over at det faktisk finnes. Jeg har alltid hatt stoore problemer med tall, alt som har med matte og gjøre egentlig.
alt startet på barneskolen, jeg vet ikke om det kan skyldes klasse styreren våres også, at han har en innvirking i det. han gjorde det ivertfall ikke bedre! Han var styreren våres og matte læreren våres, og han var grusom. Jeg var liten og redd, han var stor og brå. Han kjeftet oss ned på hver eneste lille ting vi gjorde galt og gjorde så jeg var livredd for å spørre om hjelp i faget. Så det ble til at jeg ikke spurte om hjelp, jeg satt der for meg selv med disse problemene i matten og alt bygde seg opp..Jeg klarte aldri å lære meg gangetabellen, den kan jeg ikke den dag idag heller og det er vanskelig og akseptere at “sånn er det”, men det er faktisk sånn…jeg har alltid gått rundt meg selv og lurte på hvorfor det er sånn, hvorfor jeg er så mye mer svak enn alle andre..hvorfor jeg hele tiden kløner til ting.
Alle rundt meg sa heller at jeg bare måtte øve mer, at man aldri ble noen mester hvis man ikke repeterte og øvde..jeg blir kvalm når jeg hører noen si det nå, for jeg har såå dårlige erfaringer med det å øve, for selvom hvor mye jeg prøvde så ble jeg aldri klokere av det..jeg ble bare mer og mer frustrert, og det gjorde slik at jeg bare ga opp..og da ble mamma og folk rundt meg bare enda mer frustrerte på meg og mente at jeg ikke “gadd”.
Jeg ser egentlig ikke sammenhengen i det å terpe på en ting du virkelig sliter med, for å bli bedre, hvis man bare blir værre av det..jeg forstå bare mindre og mindre..Dette var veldig vanskelig for meg. og det er fortsatt det.
Jeg lærte meg ikke klokka før jeg gikk i 6 klasse, noe jeg enda sliter med å akseptere. Jeg syns det er ur flaut og skulle si det noen, har bare fortalt det til 2 personer, 2 personer jeg stoler veldig på. Og det at jeg ikke kunne klokka ble jo mer og mer synelig for flere elever i klassen min, de skjønte sakte med sikkert at jeg sleit med det og ville “erte” meg litt. De sa ikke direkte til meg at “du er ikke smart” men ga meg heller små hint, som f.eks så spurte de meg ofte “Kirsti, hvor mye er klokka?”. Jeg gikk jo rundt med en klokke på armen (gudene veit hvorfor), så det ble til at jeg isteden for å si hvor mye klokken var (noe jeg ikke visste) så gikk jeg bort til den personen som spurte og viste henne/han klokka.. Dette husker jeg så godt den dag idag, og det vrenger seg i magen min når jeg tenker på det.
Jeg har hatt noen jobber i butikker, hvor jeg har måttet stått i kassa…de fleste kasser kan man skrive inn det beløpet man får av kunden også står det hvor mye man skal gi igjen.. men av og til ble det surr, og jeg klarte å taste feil fordi jeg var stressa..så jeg stod der som et eneste spørsmålstegn og ante ikke hva jeg skulle gi tilbake…og køen ble større og større. Det er min værste skrekk og jeg vil aldri aldri mer at det skal skje…Der stod jeg og visste ikke hvor mye kunden skulle ha tilbake..mens han/hun så kjempe rart på meg og lurte på hva som var galt, alle rundt meg bare stirra på meg som om jeg skulle komme fra mars..jeg klarer alltid og komme meg “ut av det” på en måte, slik at det ser litt mer normalt ut..at jeg later som om jeg er forferdelig sliten og stod og tenkte på noe annet..at det faktisk står helt stille i hode mitt..og klarer å “le” meg ut av det på en måte..
Men sånn jeg føler meg når jeg står i akkurat en slik situasjon er helt forferdelig, jeg føler jeg svetter som en gris og hjertet mitt dunker så fort og jeg bli knall rød..og jeg føler en hel skuffelse og skam komme over meg. Jeg føler meg som et null..
Det er fortsatt et stort problem for meg den dag idag, og jeg klarte og komme meg ut av vgs med en 2èr..noe jeg er ganske fornøyd meg, at jeg klarte meg. Men helt siden jeg var liten så har jeg ikke forstått hva som feiler meg, men det er nå det begynner og gå opp for meg, og det er en helt stor lettelse..en deilig frihet nesten. det føles som det. Mye av hjelpen kommer av at jeg går hos en psykolog, har gått der en stund og vi har snakket om nesten alt..og dette har kommet opp flere ganger, at det er tallblindhet jeg har, altså dyskalkuli..jeg har vært inne på flere tester opp gjennom årene, men ingen har kommet fram til hva det egentlig er med meg. men jeg trur virkelig det er dyskalkuli som er probelemt..men det hadde vært “godt” og fått bekreftet dette..
Så kom jeg over på denne siden! og den er jo bare helt genial! det er så deilig og se at jeg ikke er alene, det er andre som også sliter med dette..og dysleksi har vi jo alle hørt om…Hvor blir det av Dyskalkuli?? Hvem snakker om det? jeg har ivertfall aldri hørt om det….det må komme mer fram !
tusen tusen takk for denne siden!!
kirsti, bruker ved det tidligere diskusjonsforumet
27. april 2006
