Mine matematikkproblemer aksellererte fra syvende klassetrinn og oppover. Jeg kan ikke huske hvordan det var noe særlig før det, men jeg ser at det i vurderingsboken min for barneskolen er nevnt flere ganger at jeg må “jobbe mer nøyaktig og ta meg bedre tid” i faget regning.
Da vi kom opp i ungdomsskolen som da var syvende klasse i 1985 fikk vi en stor tykk matematikkbok som bestod av mye tekst. Jeg kan huske at jeg jeg kikket i boken med store øyne og tenkte at “dette skal ikke bli lett…” Jeg fikk rett. Fra begynnelsen av syvende klassetrinn fallt jeg sakte men sikkert i fra alle de andre elevene i klassen. Jeg begynte å se på skolen i sin helhet som et mareritt, selv om jeg lyktes forholdsvis bra i de fleste andre fag.
Matematikkbøkene mine var fulle av tegninger av pene damer med lange kjoler og hester. Jeg ble etterhvert en dyktig tegner! :0) I mattetimene satt jeg gjerne med en roman på fanget under pulten i timene. Læreren min gav etterhvert opp å snakke til meg om det og til slutt lot han som han ikke så det. Fustrasjonen hans må ha vært like stor som min, men kommentarer som “du vil ikke lære, du har bestemt deg for at matte er dumt, dette har med vrangvilje å gjøre” osv. ringer i hodet mitt den dag i dag.
For å kompensere for mine manglende evner i matematikk, og for å ikke føle meg som et ingenting på skolen jobbet jeg hardt med bland annet engelsk. Fordi jeg likte det og fordi det fallt lett for meg. Jeg husker enda lyden av mine egne hjerteslag når vi gikk inn til time og jeg visste vi skulle få igjen en rettet engelskprøve. Vanligvis lå jeg på M og M+, og jeg husker den deilige følelsen av å kunne svare de andre elevene med et smil når de spurte om karakteren min. Særlig de elevene som fikk bare M og S i alle fag, inklusive matte. Det å kunne få igjen en prøve i engelsk, et fag som mange slet med, med karakteren meget godt var som å få en redningsline kastet til seg i opprørt hav. Det var min tause bekreftelse ovenfor meg selv at jeg ikke var lite intelligent. Det var det som gjorde at jeg greide å gå på skolen hver dag.
Jeg kan også huske at jeg slet med naturfag. Særlig fysikkdelen av faget. Jeg kunne ikke, for mitt bare liv, greie å se for meg de kjemiske prosessene, elektrisitet, magnetisme, atomer og elektroner. Alt bare fløt sammen til en grøt, der jeg glimtvis kunne huske enkelte ord eller hendelser i timene. Uten å kunne sette det inn i en sammenheng. Karakteren ble reddet av biologidelen i faget.
I gymtimene hang jeg bestandig etter. Jeg greide aldri å kaste en ball i riktig retning, fant aldri ut av lagoppstillingen i volleyball eller håndball, greide aldri å huske hvem side vårt lags mål stod på i hockey. Og brukte så lang tid på å registrere fargen på vesten til de på mitt lag i det de løp forbi, at ballen bestandig havnet hos motstanderen. Med det resultat at ingen ville ha meg på laget sitt og jeg måtte bestandig stå igjen til sist.
Da vi begynte i niende klasse hadde jeg opparbeidet meg en slik angst og motvilje mot matematikk at jeg gladelig tok i mot et tilbud om å jobbe en dag i uken gjennom hele året, for å få arbeidstrening som det het. Istedet for å være på skolen. Jeg fikk jobb i en dagligvarebutikk der jeg jobbet på lageret, priset varer og gjorde annet forefallende arbeid. Jeg nektet konsekvent å sitte i kassen. Tanken gav meg pusteproblemer, svettetokter, ukontrollerte skjelvinger, kvalme og vondt i magen. Som et resultat blånektet jeg og ble hørt mest fordi butikkeieren kanskje i sitt stille sinn ikke stolte på en så ung jente. Hadde noen prøvd å tvinge meg ville jeg antakeligvis endt opp med en tur til rektor og nedsatt ordenskarakter. Jeg jobbet som et dyr det året for at ingen skulle finne på å “oppdage” meg, slik at jeg kanskje ble tvunget til å sitte i kassen.
Mot slutten av niende klasse søkte de fleste seg til den lokale videregående skolen, og langt de fleste søkte allmenfag. Jeg tenkte ikke tanken engang, fordi jeg visste det ville bety enda tre år med kvalme, pustevansker, skjelvinger og angst hver gang jeg måtte til time med matematikk. Hver gang jeg fikk en prøve som ble returnert uten annet enn navnet mitt på, og karakteren stryk, ville jeg få bekreftet det jeg var aller mest redd for. Du er dum. Ikke god nok. Du duger ikke til noe. Du kan ingenting. Du blir aldri noe.
Jeg var imidlertid glad i å tegne (etter flere år med praksis i tegning) så jeg søkte meg til den ene linjen de hadde uten så mye som et eneste tall, tegning, form og farge. Linjen ble lagt ned det året på grunn av en søker for lite og ingen gav meg beskjed. Jeg hørte ingenting fra skolen eller inntakskontoret og ringte selv inn for å høre i slutten av august. Da hadde de ikke noe tilbud til meg som kompensasjon i det hele tatt. Det var slutten på min videre utdanning inntil 1998-99. Jeg ble alene med to barn som må forsørges.
Når jeg leste rapporten til Renee M. Newman, spesialpedagog fra Michigan USA fallt mange brikker på plass i et puslespill jeg har strevd med i mange år. Tårene trillet når jeg så at noen hadde tatt ordene rett ut av hodet mitt og satt dem på papir. Endelig fikk jeg en forståelse av hva som skjer med meg. Hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg kan gå den samme gaten opp og ned fire ganger uten å registrere hvor jeg er. Hvorfor jeg ikke kan spille kort. Hvorfor jeg kan gå inn en dør og ut en annen uten å huske om jeg gikk til høyre eller venstre. Hvorfor jeg ikke aner hvor mye penger jeg får utbetalt i løpet av en måned, langt mindre et år, hvorfor jeg ikke aner hvor mye jeg har igjen når jeg har handlet litt, hvorfor jeg brukte to år på å få sertifikat på bil, lager mat på en slump, skriver ned feil telefonnummer bestandig, inklusive mitt eget, er fullstendig tonedøv, aldri greier å huske hvilken side av veggen lysbryteren er, aldri husker rekkefølgen på tekniske apparater, hvorfor jeg ofte navigerer på en “følelse” osv osv.
Jeg tror ikke jeg trenger å utbrodere for noen hvordan arbeidslivet fortoner seg for meg.
Den dagen jeg vet penger er kommet inn på konto ringer jeg opp kontofonen for å sjekke det aktuelle beløpet for å være helt sikker, selv om jeg får det samme beløpet hver gang. På forhånd har jeg lagt frem regninger som skal betales, og diverse koder for betaling via telefon. Jeg skriver ned beløpet stemmen på telefonen sier med en gang. Deretter regner jeg ut hvor mye alle regningene komme på ved hjelp av kalkulator, og trekker beløpet av det beløpet jeg hadde på konto, skriver ned hvor mye som er igjen når regningene er trukket fra. Jeg regner aldri med annet enn runde tall, ikke 4125 kroner, men 4000. Hvis jeg regner med de 125 kronene ender jeg opp med å røre det til slik at jeg mister oversikten og får minus på kontoen!
Så fremst jeg vet jeg har penger betaler jeg regninger den dagen de kommer i posten, slik at jeg er helt sikker på at de pengene som står igjen kan brukes. Hvis ikke greier jeg ikke å styre hvor mye jeg kan bruke og ender opp med for lite penger til å betale regninger. Dersom dette ikke går, hvis jeg ikke har penger nok på det tidspuktet regningen kommer, går jeg rundt og er urolig og engstelig for å miste oversikten og ende opp med inkasso. Et slikt brev fra kreditor er min store skrekk, fordi det er et skrevet bevis på min inkompetanse. Det føles som å få igjen en matteprøve med strykkarakter. Du er ikke god nok.
Når jeg kjører bil på steder jeg ikke har vært før ser jeg bestandig etter steder jeg kan stoppe for å orientere meg. Dersom jeg ikke kan finne et passende sted og jeg mister oversikten hvor jeg er, følger jeg trafikkstrømmen i henhold til vanlige trafikkregler inntil jeg finner et sted hvor jeg kan kjøre av, stoppe og orientere meg, evt spørre noen om hjelp. Når jeg parkerer i byer eller tettsteder velger jeg bestandig å sette bilen på et sted utenfor sentrum. Med god oversikt og mulighet til å slippe å navigere mellom trange gater og mange andre biler. Ettersom jeg fort blir desorientert og forvirret legger jeg automatisk merke til små detaljer der jeg er, både i trafikken, i bygninger, gater og andre steder. Slik at jeg har noen landemerker å holde meg til hvis jeg får panikk. Jeg navigerer ofte på en “følelse”, høyre, venstre, nord, sør. En slags intuisjon som slett ikke er skuddsikker, men som hindrer at jeg “blacker ut” og mister kontrollen. Slik at jeg kan finne et rolig sted og hente meg inn igjen.
Når jeg blir kjent på et sted velger jeg de samme gatene og rutene bestandig for å unngå forvirring. Jeg fyller bensin på bilen på samme sted bestandig, for å unngå den “tomme” følelsen i hodet når jeg møter en bensinpumpe som ikke har alle knappene på samme sted som jeg er vant til. Og den påfølgende angsten og redselen for å gjøre noe galt. Når jeg en og annen gang må fylle bensin på bilen et annet sted enn jeg pleier, må jeg stanse litt på siden først og orientere meg.
Jeg betaler bestandig med plastkort, og planlegger på forhånd hva jeg skal handle og hvor mye det kommer på. Ringer opp banken før jeg reiser slik at jeg er sikker på at jeg har penger. Dersom jeg får lyst å gjøre et impulskjøp i byen, ringer jeg opp banken først og sjekker (igjen!) at jeg har penger nok. Fordi jeg ikke er istand til å huske hvor mye penger jeg har, eller regne ut hvor mye jeg har brukt av dem hvis jeg har handlet. Jeg “husker” bankontonummer, koder etc fordi jeg lærer meg mønsteret på tallene utenat på telefonen, minibanken, betalingsautomater etc. Men greier alikevel ikke å huske rekkefølgen på alle, det er fustrerende fordi det ike er noe fast mønster i de rekkefølgene jeg kan memorere og de jeg aldri greier å huske.
Jeg skriver lister for alt mulig. Og har et papirlapphelvete for frisørtimer, møter på skolen, tannlegetimer, planlagte forbedringer i hjemmet, som innkjøp av utstyr, maling, planting og gud vet hva.
Jeg kan de mest grunnleggende ting på fjernkontrollen til tv/video/stereo/, og de grunnleggende operasjoner på datamaskinen. Men dersom jeg må bruke tileggsfunksjoner av noe slag ender jeg opp med å rote det til, jeg er ute av stand til å huske rekkefølgen på hvilken knapp man trykker for å få opp hva.
Det aller verste for meg i dagliglivet mitt er angsten. Redselen for å ende opp i en situasjon der hodet mitt blir “tomt” og jeg ikke greier å forklare mennesker rundt meg hva som skjer. Å møte andre menneskers skjeve blikk som sier er du dum eller…? Greier du ikke noe så enkelt? Hvorfor kjørte du ned der, det er da mye enklere å kjøre rett frem? Hvorfor vil du ikke være med å bowle, spille kort, monopol, er du sær eller? Hvorfor har ikke du tatt MC lappen enda? Hvorfor gjør du det så tungvindt med pcn din, det er da bare å åpne et nytt vindu ved siden av? Hvorfor kjører du ned til den bensinstasjonen, den andre er jo mye nærmere? Osv osv osv.
Et tilfeldig møte med en logoped ved navn Hans Kristian Okkenhaug som jobbet på pp-tjenesten i Tønsberg høsten 2000 ble et vendepunkt i livet mitt. Han er den første personen jeg har møtt som har tatt meg på alvor når jeg har forsøkt å forklare problemene mine. Og den første personen som snakket om dyskalkuli.
Jeg skylder ham og 1. Amanuensis Marit Holm ved spesialpedagogisk senter, Helga Engs Hus ved Universitetet i Oslo, en hel verden av takk for å ha bidratt til å gi meg tilbake troen på meg selv.
Jeg er ikke lite intelligent. Jeg har dyskalkuli.
Vivvi Sagerup, 29 Mai 2002
